Patrologi
Patrologi er studiene av kirkefedrenes skrifter og teologi.
Beskrivelse, avgrensning
Patrologien er et fagfelt som særlig er å finne i katolsk teologisk sammenheng. Den relevante periode er ansett å løpe fra slutten av nytestamentlig tid eller fra slutten av apostolisk tid (ca år 100) til enten år 451 (konsilet i Khalkedon)[1] eller til Det andre konsil i Nikea i 787.
Studiet er beslektet med patristikken, men det dreier seg ikke om en preferanse i betegnelsen.
Patrologien konsenterer seg mer fokusert om kirkefedrenes (katolske, ortodokse) teologi. Patristikken favner alle teologiske skrifter fra den aktuelle tidsperiode, og dermed også skrifter som uttrykker heretiske lærer, og med ikke-personlige teksttlige vitnesbyrd som aktstykker fra konsiler og synoder og litugiske tekster.
Nøkkelpersoner
Blant de personer som danner basis for patrologien (det vil si særlig prominent tidlige kirkefedre) er:
- Ignatius av Antiokia (ca 35-108)
- Pave Klemens I (død ca 101)
- Polykarp av Smyrna (ca 69-155)
- Justin Martyr (ca 100-165)
- Ireneus av Lyon (ca 120-202)
- Klemens av Alexandria (ca 150-215)
- Tertullian (ca 160-225)
- Origenes (ca 185-254)
- Kyprian av Kartago (død 258)
- Athanasius (ca 296-373)
- Basilius av Caesarea (ca 330–379)
- Gregor av Nazianz (329–389)
- Gregor av Nyssa (ca 330-395)
- Hieronymus (347–430)
- Augustin av Hippo (354–430)
- Vincent av Lérins (død før 450)
- Kyrill av Alexandria (død 444)
- Vincent av Lérins (580–662)
- Isak av Ninive (død 700)
- Johannes av Damaskus (død 749)
