Skuespiller

Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. Se Mal:Referanseløs for mer informasjon.

Skuespiller er en person som uttrykker en rolle for et publikum på en teaterscene eller gjennom opptak i medier som spillefilm, hørespill eller videoopptak.

Sentrale aspekter ved skuespillerkunst

Skuespilleren bruker kropp og stemme til å spille sin rolle, i samspill med instruktør, scenograf, lysmann og sufflør. Kostyme og tilbehør tydeliggjør skuespillerens rolle. Som forretningsmann kles skuespilleren opp i dress med slips; i rollen som fattig mann har han på seg et slitt og fillete kostyme.

Litt historikk om skuespillerkunst

Fra mennesket fikk et språk til å formidle sagn og historier, har skuespillerkunsten utviklet seg. Det er tre hovedteorier om hvordan skuespillerkunsten oppstod. Gjennom ritualer utført av sjamaner, gjennom barnelek eller i jakten hvor jegere imiterte dyr for å nærme seg byttet.^{[trenger referanse]}

I gresk tradisjon var den første skuespiller som fremførte et gresk drama Thespis, under Dionysia-festen i Athen rundt 534 f.Kr. Det finnes få kilder om denne Thespis og hans rolle i gresk drama, men Themistius - en filosof i Konstantinopel som omskrev flere av Aristoteles' arbeider rundt 350 e.Kr. - at Aristoteles skulle ha skrevet at tragedien ble fremført ved korsang helt til Thespis innførte prolog og innlagte taler. Om dette stemmer, var Thespis den første som brøt opp korsang med tale.^[1] Han er opphav til at skuespillere iblant omtales som «thespianere».

I antikken og middelalderen var det skambelagt at kvinner skulle vise seg frem på en scene. I antikken og også da Shakespeares stykker ble satt opp, ble kvinneroller normalt spilt av menn og gutter.

I romerske lover - lex Julia (18 f.Kr.) og lex Papia (9 e.Kr.) - påbys at ingen senator eller sønn, sønnesønn eller sønnesønns sønn av en senator, med overlegg fikk gifte seg med en frigitt kvinne, eller en kvinne som selv (eller hennes far eller mor) «opptrer eller har opptrått i et skuespill». Heller ikke fikk en senators datter, eller en datter eller datterdatter av en senators sønn, gifte seg med en frigitt eller en slik som selv (eller hans far eller mor) «opptrer eller har opptrått i et skuespill».^[2]

Filmen Shakespeare in Love handler om en kvinne som likevel lykkes - etter å ha stilt til audition forkledd som ung mann. I nyere tid har iblant kvinner fått rollen som ung gutt, f.eks. har blant andre Mia Farrow spilt Peter Pan^[3] og Mary Pickford spilte «lille lord Fauntleroy» i den første filmversjonen. I opera er det også en del mannsroller som kvinner kan synge, slik som «Hansel» i Hansel und Gretel og «Cherubino» i Figaros bryllup. Disse rollene krever lysere stemme enn det voksne menn vanligvis har. Ellers har rollebytte, menn forkledd som kvinner og omvendt, vært et sikkert innslag i komedier, jfr Tore Johansen som «Gjertrud Sand» i The Julekalender.

Noen tradisjoner

• Gresk drama
• Commedia dell'arte
• Pantomimen
• Østlige teaterformer
• Den realistiske tradisjonen etter Konstantin Stanislavskij
• Den fysiske tradisjonen etter Jerzy Grotowski

Disse representerer forskjellige måter å opptre på og forskjellige mål for opptredenen. Forestillingsformer som action-filmer, musikaler, dramaer, eksperimentelt fysisk teater, små intime scener og store amfier krever ulike spesialiseringer av skuespilleren.

Den dominerende spillestilen i Vesten i dag er tradisjonen etter Konstantin Stanislavskij. Den undervises i på teaterlinjen ved Kunsthøyskolen i Oslo og brukes i blant annet amerikansk film. Målet er en realistisk fremstilling gjennom rollestudier og innlevelse i situasjonen for å gjenskape rollefigurens antatte opplevelse og impulser hos skuespilleren.

Andre tradisjoner kan søke å skape interesse hos publikum gjennom et stilisert formspråk som skaper fascinasjon gjennom et bevisst avvik fra det realistiske. Eller de kan søke etter materialer i skuespillerens egen kroppslige hukommelse som i seg selv er så interessante at de egner seg for framføring. Skuespillerteknikk og metoder for innøving varierer således gjennom historien, geografisk og mellom genrene.

• 
  Skuespillere i historiske kostymer tar en pause under en filminnspilling.
• 
  To skuespillere i et teaterstykke.

Referanser

Se også

• demagogi
• regissør
• sufflør
• scenograf
• koreograf
• Commedia dell'arte
• pantomime
• Konstantin Stanislavskij
• Dionysos

Eksterne lenker

• (en) Actors – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Utdanning.no sin yrkesbeskrivelse av skuespiller
• Norsk skuespillerforbund Arkivert 18. november 2012 hos Wayback Machine.